Alice in Wonderland

Tim Burton. Johnny Depp. Helena Bonham Carter. Anne Hathaway. Fantasi. Eventyr. 3D! Jeg har gledet meg så lenge. Endelig fikk jeg sett den.... og den var... helt ok.

Jeg er litt skuffet over Alice in Wonderland egentlig. Den var ikke dårlig - aldeles ikke. Jeg ble bare ikke skikkelig bergtatt, slik jeg hadde håpet. Forventet jeg for mye? Ja, jeg gjorde sikkert det. Det er dumt av meg, men jeg har en tendens til å bygge opp forventninger til den store gullmedaljen. Jaja.


Når det er sagt vil jeg si at det var ikke noe galt med skuespillerprestasjonene. Flott animasjon. Mange festlige øyeblikk. (Ikke noe som var så trist at jeg følte for å gråte...) Spesielt lo jeg av Helena Bonham Carter som the Red Queen. Haha. Stort hode, stort ego. Off with his head...! Johnny Depp er jo konge, trenger jeg si mer? Anne Hathaway var nydelig, as always. Hun dro en britisk aksent igjen. Hun er ganske god. Stephen Fry hadde stemmen til Cheshire Cat. Moro, for han er alltid en sånn kjedelig type i filmer føler jeg. Enten en politimann eller en butler eller noe. Litt sånn tørr. Gledelig gjensyn med Linsday Duncan som Alice sin mor. Jeg så henne sist i en Miss Marple episode. Digger Lindsay, bra dame.

Jeg likte også hvordan Burton begynte og avsluttet historien. Gøy å se hva som skjedde før hun kom til denne eventyrverdenen. Jeg har ikke lest bøkene, og jeg husker ikke hvordan tegnefilmen Disney har laget er. Så alt var nytt for meg, og jeg er usikker på hva som er tatt fra bøkene, og hva som er funnet på for filmen.

Noe av det beste ved filmen var vel Mia Wasikowska. Et brilliant valg til å spille Alice. Hun får vi nok se mer av. Garantert. Hun blir også snart å se i The Kids Are All Right som jeg skrev om for et par innlegg siden.

Jeg kan lett fortelle hva jeg likte, men det er vanskelig å fortelle hva jeg ikke likte. Det var vel kanskje ikke noe jeg ikke likte... mer det at for min del hadde den bare ikke det lille ekstra. Alt jeg kan si er at filmen var bra, men ikke fantastisk bra. Ikke at en film må være fantastisk... men jeg hadde forventet det.

En annen ting; hvem var det som skulle ha det til at 3D er så fantastisk? Jeg er ikke imponert. Det var et slags gjenskinn i brillene, så jeg hadde konstant lyst til å ta de av. Jeg er ikke fan! Nevnte det etterpå for noen, som så fortalte meg hun hadde sett Avatar i 3D og at hun heller ikke syns det var så stas. Nei, jeg klarer meg fint uten 3D. Kan hende det hadde vært mer stas hvis det var IMAX 3D. Jeg vet ikke.

Alice in Wonderland trailer.

Big Fish

Som en hel haug andre er jeg stor fan av Tim Burton. Jeg har lenge ønsket å se filmen hans Big Fish - men gjorde det ikke før i går. Litt sent ute med tanke på at den kom i 2003.

Det var selvfølgelig lett å se hvem som sto for regien - fargene, historien, det absurde. Typisk Burton. Selv om den var til tider trist, var den morsom, glad og munter.

Den er en historie om forholdet mellom far og sønn. Edward Bloom har fortalt historier hele livet, og har vanskelig for å skille mellom fakta og fiksjon. Sønnen hans Will er lei historiene - han føler han ikke kjenner sin far fordi han ikke vet noe om ham. Alt han har hørt om farens liv er skrøner. Eller det han tror er skrøner. Han konfronterer sin far. Jeg føler jeg ikke kan fortelle mer uten å si for mye. Den må bare sees, for den er så flott. Særlig slutten var vakker. Jeg måtte hente frem kleenexen... snufs.


Ewan McGregor spiller den unge Edward Bloom, mens Albert Finney spiller den eldre versjonen. Det var så pussig, for det var ikke sånn at de var kliss like i oppførsel eller utseende, men det var opplaget likevel. Dyktige skuespillere begge to.

Marion Cotillard, som jeg bare elsker, har rollen som Wills kone. I andre roller finner vi bl.a. Jessica Lange, Helena Bonham Carter, Danny DeVito og Steve Buscemi. Se også opp for Miley Cyrus i en minirolle som en av Edwards barndomsvenner.

Se Big Fish trailer her.