Som en hel haug andre er jeg stor fan av
Tim Burton. Jeg har lenge ønsket å se filmen hans
Big Fish - men gjorde det ikke før i går. Litt sent ute med tanke på at den kom i 2003.
Det var selvfølgelig lett å se hvem som sto for regien - fargene, historien, det absurde. Typisk Burton. Selv om den var til tider trist, var den morsom, glad og munter.
Den er en historie om forholdet mellom far og sønn. Edward Bloom har fortalt historier hele livet, og har vanskelig for å skille mellom fakta og fiksjon. Sønnen hans Will er lei historiene - han føler han ikke kjenner sin far fordi han ikke vet noe om ham. Alt han har hørt om farens liv er skrøner. Eller det han tror er skrøner. Han konfronterer sin far. Jeg føler jeg ikke kan fortelle mer uten å si for mye. Den må bare sees, for den er så flott. Særlig slutten var vakker. Jeg måtte hente frem kleenexen... snufs.
Ewan McGregor spiller den unge Edward Bloom, mens
Albert Finney spiller den eldre versjonen. Det var så pussig, for det var ikke sånn at de var kliss like i oppførsel eller utseende, men det var opplaget likevel. Dyktige skuespillere begge to.
Marion Cotillard, som jeg bare elsker, har rollen som Wills kone. I andre roller finner vi bl.a.
Jessica Lange,
Helena Bonham Carter,
Danny DeVito og
Steve Buscemi. Se også opp for
Miley Cyrus i en minirolle som en av Edwards barndomsvenner.
Se Big Fish trailer
her.